Alle sier at vannet fryser ved null grader, men det er ikke alltid sant. Rene vanndråper som svever rundt oppe i skyene, fryser for eksempel ikke før temperaturen er nede i 36 minusgrader. Så kaldt er det ofte ikke om vinteren engang. Dersom det ikke hadde vært for en hel haug med små rusk som svever rundt der oppe, måtte julenissen ha kjørt vannscooter

Støv i magen

Luftlaget rundt jorda kalles for atmosfæren. Atmosfæren er full av bitte små støvkorn, men bare én av en million vanndråper har et av de ørsmå ruskene i seg. Rusket er en slags oppskrift på hvordan krystaller skal lages. Det betyr at dråpen vet akkurat hva den skal gjøre, og dermed forvandles den til et snøfnugg med en gang temperaturen er nede i minus 7–8 grader Celsius.

De støvløse dråpene i nærheten vil også være med, og haker seg fast i kanten av fnugget. Slik vokser krystallen mens den sakte daler mot bakken. På veien ramler ofte noen av snøfnuggene fra hverandre, og da hjelper de små bitene nye dråper til å fryse. Snart er hele skyen full av krystaller.

Fnugg eller flak?

Når det er skikkelig bikkjekaldt, drysser de små krystallene ned til jorda helt alene. Men jo varmere det blir, jo mer klisne blir snøfnuggene utenpå. Etter hvert begynner de å lime seg fast til hverandre, og når temperaturen nærmer seg smeltepunktet, blir de til digre snøkjerringer.

Det aller største snøflaket noen har sett, skal visstnok ha falt i Montana i USA, i 1887. Det skal ha vært 38 cm langt og 20 cm bredt, altså omtrent like stort som utsida av Nysgjerrigperbladet.

Kakebokser og lysestaker

Det faller fantasillioner av snøfnugg ut av skyene i løpet av vinteren, men det er slett ikke alle som ser ut som små stjerner. De fleste av dem er sekskantede, men ellers kan de ha alle mulige fasonger. Noen ser ut som typiske, flate krystaller, mens andre er lange stenger eller rare knapper. Noen ligner til og med på lysestaker og kakebokser.